Kongedømmer er jo bare tull

Et kongedømme slik man har det i de nordiske landene er jo egentlig bare tull, praktisk sett. På en måte er det tull å gå i teater også, praktisk sett, men det er både adspredende og hyggelig. Kan hende er vårt kongedømme med sin pomp og prakt et slags teater som de fleste av oss er villige til å betale for? Og sant skal sies, både Norge og Sverige har gode skuespillere, og jammen fikk vi ikke en til i Sverige 19. juni.

Vekterstreik

Streiken skal ikke gå utover publikum, sier de streikende. Men hva ville en streik være verdt om det ikke gikk utover publikum?

Hjemmelaget eldrebølge

Lag din egen eldrebølge. La folk pensjonere seg når de er 62 og hiv ut de som både kan og vil jobbe etter at de har fyllt 70 år.

De fleste vestlige land har stor gjeld. Mest kritisk er situasjonen i Hellas, og krisen er antagelig nær forestående også i Spania og Portugal. En åpenbar grunn til gjeld, er at man bruker mer enn man tjener og så låner man differansen. Velferd for samfunnet skapes gjennom at innbyggerne arbeider og betaler skatt. Ingen skatt, ingen velferd. Staten har ikke egne penger, staten har akkurat så mye penger som de tar inn i skatt.

Alle vestlige stater har store pensjonsutgifter, og de er stigende. Harvardprofessor Niall Ferguson sier til Dagens Næringsliv 8. mai at et av problemene er den ”demografiske fellen”, det vil si at folk lever lengre og lengre samtidig som de pensjonerer seg tidligere og tidligere. I tillegg blir befolkningen mer krevende når det gjelder sosiale tjenester.

I 1950 var det 7 yrkesaktive pr pensjonist i Norge. I dag er det ca 4, og hvis trenden fortsetter vil forholdet i 2060 være 2,5 Legger man på ca 250 000 personer i aldersgruppen 16–66 år som er arbeidsuføre og helt utenfor arbeidslivet, er tallet ca 1,5 yrkesaktive pr ikke-yrkesaktive. (Kilde:SSB). På sikt vil dette måtte føre til dramatiske omlegginger av samfunnet. I Norge kan vi gjemme oss bak Oljefondet, men det varer ikke lenge i et slikt perspektiv.

Samtidig har vi en Arbeidsmiljølov som sier at når man er 70, er alder gyldig grunn til oppsigelse. 70-års regelen ble forsøkt hevet til 75, i hvert fall for visse yrkesgrupper, men forslaget fikk ikke gjennomslag antagelig fordi politikerne har den oppfatning at en "arbeider" er en som har stått i røyk og damp siden han var 14, og derfor må hvile. Og at arbeide er en gitt ressurs. For at en ung skal komme inn, må en gammel ut. Microsoft startet i kjelleren til to unggutter fra Seattle og ble formelt etablert i 1975. I dag er de 93.000 ansatte. Statoil ble besluttet etablert av Stortinget i 1972, og hadde fra starten èn ansatt (Arve Johnsen) med kontor på et hotellrom i Stavanger. I dag er de 29.500 ansatte. Arbeidsplasser skapes.

I praksis hiver man altså arbeidsføre og arbeidsvillige personer ut av arbeidslivet. Dette sier også noe om bedrifters syn på eldre. Faktum er at i dag er ikke alder bare ett tall. Alder er bestemt av en rekke livsstilsforhold. I følge en studie fra 2005 foretatt av professor George Moschis ved Georgia State University, har vi i dag fysisk unge som er gamle og fysisk gamle som er unge. I England der man har et sterkt vern mot oppsigelse på grunn av alder, blir jobsøkere oppfordret til ikke å oppgi fødselsdata.

Noen må bryte denne trenden. Som vanlig blir det fremsynte bedriftsledere som vil vise vei, og så kommer de økonomiske høyskolene og politikerne diltende etter og lurer på hva som foregikk.

Markedsførere som lurer kundene

Hva er merkevarer i dag? Står vi overfor mye lureri? De som selger Audi har klart å innbille markedet at en Audi A3 er 70.000 kroner mer verdt enn en Skoda Octavia, enda det er den samme bilen. Kunden kan ikke oppleve de emosjonelle sidene av et produkt med bare ved å erfare det. De må fortelles. Man kan ikke se på min Rolex klokke at den er verdt (i dag) kr 42.000, for egentlig er den noe billig skitt som ble utkonkurrert for 50 år siden, men på den tiden var det et bra ur.

Så hvis vi løfter på dynen som kalles merkevare, posisjon, image, brand image - you name it, finner vi en cognitiv og en affektiv del. Den kognitive delen kan vi se eller oppleve, den affektive delen må fortelles. Og da kan man jukse.

Jeg tror det fungerer fordi kunden er ignorant og at merkevarebyggere som ikke har noen produktfordeler å vifte med, satser på akkurat det.

Men en dag kommer kanskje detonasjonen (!) da kunden forstår at han er blitt lurt?

Eller kanskje kunden lar seg innbille, kanskje mange merkevareleverandører egentlig selger fantasier. Det er vel derfor det er mulig å selge noen gjennomsiktige glassgreier til fantasipriser (diamanter). Vi mennesker kan jo innbilles hva som helst og vi liker kanskje å bli innbilt nær sagt hva som helst. Det har historien vist. Særlig religionshistorien.

Så jeg er ikke helt sikker på om vi egentlig forstår det vi holder på med. Antagelig skraper vi bare overflaten på noe vi ikke kjenner.

Kan hende vi finner flere svar i informasjonsøkonomien. Har vi lett der?

Personlig er jeg lei. Derfor kjører jeg Hyudai Santa Fe som slår både BMW X5 og Mercedes ML/GLK i tester og koster det halve. Hyundai har til og med kvalitetskontroll, noe det ser ut til at Toyota har sluttet med. Jeg kjøper Cola fra Roma mineralvannfabrikk på Lillestrøm(sexy navn, ikke snat?) og Dressmanns jeans til 149-. Jeg har en Casio klokke som tåler 100m, den har en fotocelle som lader batteriet, den har kvartsverk, den oppdateres automatisk av ”atomklokken” i Tyskland, den har dag og dato og holder rede på måneder, den har stoppeklokke og den kostet 550 kroner. Ikke kjenner jeg Gilde på smaken. Ikke Stabburets leverpostei eller Tinemelk heller. Og Spar sier ”du kjenner oss”. Nei, jeg gjør ikke det.

Premie for hacking?

I Dagens IT pr 25.3. blir en hacker premiert fordi han har klart å hacke Windows 7. Hollenderen Peter Vreugdenhil hacket Windows 7 ved hjelp av Internet Explorer 8. Hva slags premiering er det? Kunne han ikke bruke sine kunnskaper til å lage noe nyttig? I stedet for premie, burde han ha vært buret inne.

Resultatet blir at all sikkerhet som bygges inn i de programmer du og jeg bruker hver dag, etter hvert blir så kronglete å bruke at vi nesten gir opp. Summerer vi alt det klusset brukere har på grunn av virus og hacking, kommer vi opp i et milliardbeløp i bortkastet tid bare i Norge. Det burde vært mulig å sende en regning til noen.

Med litt kunnskap er det ikke vanskeligere å hacke et dataprogram enn å tenne på huset til naboen. Er dette noe å skryte av?

Det beste sponsorobjekt?

Petter Northug skal være tidenes beste sponsorobjekt, sier reklamemannen Ingebrigt Steen Jensen til NRK? Hvordan vet han det? Før man kan si at noe er ”best”, må man ha noen kriterier. Han er den beste skiløperen vi har hatt på år og dag, men er det det samme som at han er det beste sponsorobjektet?

Den viktigste faktor som innvirker på resultatet av sponsing, er eksponering. Det betyr at den som blir eksponert mest, også er best på denne faktoren. Og Petter Northug har vært svært eksponert både pratsom skiløper, surmulende og taus skiløper, sponsorobjekt for blant annet Red Bull med tilhørende turbulens og i kraft av sine sportslige prestasjoner. Men vil denne sterke eksponeringen fortsette? Til neste år er det ikke noe OL og avtalen med Red Bull er forhandlet ferdig.

Effekten av sponsing påvirkes i noen grad av sponsorobjektets profil, men bare i noen grad og mye mindre enn de fleste sponsorer tror. Mange sponsorer løper etter spesielle personligheter for å kunne assosiere seg med dem. Det er ikke så mange som løper etter profesjonelle boksere, men mange løper etter skiløpere, fotballspillere og golfstjerner. Vi vet fra våre studier at hva slag personlighet de forskjellige objekter har, spiller liten rolle, med mindre vi går til ytterpunktene. Flere store sponsorerblant annet Accenture sluttet å løpe etter Tiger Wood etter alle skandalene i desember i fjor. Men det var èn sponsor som fortsatte å løpe, og det var Nike. De var åpenbart sikre på at disse historiene ville bli glemt etter noen måneder, og de visste at Tiger Wood fortsatt er verdens beste golfspiller som media vil løpe etter og derved eksponere Nikes logo. Accenture burde ha holdt seg til Tiger Woods, men de burde kanskje ha tatt en pause for uttrykket ”Go on. Be a tiger”.

Sponsorsaken mellom Northug, Norges Skiforbund og Red Bull satte både Northug og Red Bull i et dårlig lys. Men Red Bull skal i denne perioden ha hatt sitt største salg noen sinne - på grunn av eksponering.

Sponsing er i dag sett på som å være en investering som skal gi avkastning. For å kunne si hvilket sponsorobjekt som er ”best”, må man også ha en pris. Kjenner Steen Jensen prisen?

Om blogging og sånnt

Desto mer jeg blogger og leser om blogging og andre sosiale media, desto mer sikker er jeg på at gode gamle kommunikasjonsteorier og sosiologiske teorier slår inn her som på alle andre platformer. Rektor ved markedshøyskolen snakker om "digitalt selvmord". Det vil si at å holde orden på alle sosiale kanaler stjeler tid fra andre aktiviteter.

Hvor mange venner har hver og en av oss og hvor mange bekjente? Ikke så veldig mange av noen av dem. Spørsmålet er om de sosiale media vil føre til et større antall venner og bekjenskaper. Kanskje bekjennskaper, men ikke venner. Årsaken må rett og slett være at vi simpelt hen ikke ORKER å forholde oss til så mange eller så mye.

Slik er det på enhver kommunikasjonsform, man prøver å konsentrere seg om det sentrale gjennom å forenkle. Da åker mye informasjon ut - og den leksen har gode reklamefolk forstått. Det samme ser det ut til å være tilfelle med sosiale media.

Det er gøy en stund, og så går man trøtt og sitter igjen med noen få kontakter som man like gjerne kunne ringe eller maile om man hadde noe å si.

At noe går an er ikke det samme som at det er lurt.